Sett i lys av det siste års hendelser med ulv i Norge satt jeg med følelsen av at det var mange vrangforestillinger ute og gikk. Stadig kunne man lese i aviser og tidsskrifter om folks holdning til ulv i de norske skoger. Jeg fikk stadig større inntrykk av at folks holdning var negativ. De aller fleste artiklene jeg leste var vinkla slik, selv om jeg ofte så de inneholdt faktafeil var det vanskelig om ikke umulig å få et demangti. Siden dette ikke var et bilde jeg kunne kjenne igjen som sannheten bestemte jeg meg for å prøve å finne ut av det. Jeg satte meg ned med åtte rapporter som tar for seg Norske folks holdninger til ulv og rovdyr.

Dahle 1987

Bjerke & Reitan 1994

Bjerke 1998

Bjerke & Kaltenborn 2000

Rapport om ulv i Østfold 2000

Karlson m.fl.1999 (Svensk)

Magnusson 2000 (Svensk )

Lumario 1988 (finsk)

Da jeg ikke ønsket og bli beskyldt for og drive rent forsvar av ulv men var ute etter fakta tok jeg også med noen av de rapportene som jeg vet naturvernorganisasjoner ser bort fra siden de inneholder metodeproblemer som kan favorisere ulvemotstandere. Blant annet mangler det kjønns og/eller aldersforskjeller som ellers er et gjennomgående trekk i alle andre undersøkelser. Dette blir da også påpekt av NINA om følgende rapporter:

Bjerke & Reitan 1994

Magnusson 2000 (Svensk )

Rapport om ulv i Østfold 2000

I motsetning til holdninger du finner på trykk i media, viste det seg at de fleste mener at ulven hører hjemme i de skandinaviske natur, og at den beriker naturopplevelsene. Jeg ser først på noen tall fra den svenske bønder, det viste seg at  91% av husdyreiere (ku, sau, geit eller gris) som er bosatt innenfor områder med ulv var positiv til og aksepterte ulv i nærheten av der de bor. Dette er mer en dobbelt av svarprosenten fra områdene hvor det ikke er ulv. De har bodd med ulv i nærheten over tid og fått kjennskap til dyrene og deres levesett. Over to tredjedeler av de spurte svarte at antallet med ulver i Sverige burde være dobbelt så stort, 34% mente mellom 500-1000. Dette viser en mye større aksept en det man skulle tro. Når det gjelder småbarnsforeldre som er engstelig for barna var det ikke småbarnsforeldre innenfor ulveområdene som var negative til ulv men foreldre i storbyene. Dette er gjennomgående i alle undersøkelsene, også de norske. Et annet interessant faktum var at det framkom av den svenske undersøkelsen at selv om ulv konkurrerer med menneske om jaktbart vilt ble ikke det ansett som akseptabel grunn til jakt på den. Jegere og friluftsfolk i alle de tre landene var også mer positiv til ulv en folk som beveget seg lite ute i naturen, dette stemmer også med undersøkelser fra USA. Det som ellers er av interesse var at den gruppene med mest motstand mot ulv var personer over 65 år. Et annet gjennomgående trekk i alle spørreundersøkelsene er at folk med høyere utdanning lettere kan akseptere ulv og andre rovdyr en de med mindre utdannelse. I Finland var tall og meninger stort sett det samme som i Norge og Sverige, kun små marginer skilte. Det som overrasket meg mest med de Norske undersøkelsene var faktisk at det mest fryktede dyr i Norge er huggormen ellers var holdningen hos jegere og småbarnsforeldre den samme som i de andre landene. Det var også bare 12 % i den siste norske undersøkelsen som mente at vi ikke skulle ha ulv i Norge i det hele tatt mens 30 % mente den skulle få etablere seg over hele landet. Dette rimer lite med det bilde som aviser prøver og gi oss om konflikten by og land. Dess mer jeg leste desto sikrere ble jeg på at det som i aviser ser ut som massiv motstand mot ulv i Norge egentlig er bunner ut i fete avisoverskrifter og mangel på kunnskap. Det virker jo faktisk som desto mer kunnskap man får om ulv dess mindre blir frykten for den.

 I skrivende stund er det på grunn av »dårlig / total mangel på» forvaltningspolitikk kun 12-20 ulv igjen i Norge. Det er ingen hele familiegrupper igjen og det har resultert i at man har fått større spredning på dyrene, noe som igjen kan bety at det kan komme til å gå tapt flere sau til sommeren en nødvendig. Et eller to dyr alene har mindre sjanse for og legge ned en elg, og sau vil av den grunn bli et lettere og mer attraktivt bytte. Dessverre har vi kommet dit at vi ikke har råd til og legge ned skadedyr men er nødt til og ta vare på de få som er igjen for å bevare de siste genene.

Å bygge opp igjen det som er tapt kommer til og ta lang tid, først og fremst siden dødligheten er så stor innenfor et hvalpe kull. I de beste årene overlever kun femti prosent av et kull og det er heller ikke hvert år det kommer kull. Når man så tar med at gjennomsnittlig levealder kun er på fire år så er det enkelt å regne ut at det kommer til og ta mange år før vi er der vi var januar 2001. Forskning har påvist at de ulv vi har i Norge er etterkommere fra kun tre individer, å da er det tragisk at man skjøt alpha tispa i Atnadalen som var enestående i sine gener og antagelig kom fra en familiegruppe som forsvant fra mittådalen i Sverige (henviser her til Olaf Liberg fra Grimsø forskningstasjon ).Det at det faktisk viser seg at det er så mange som støtter opp om og ha ulv i Norsk natur gjør det ikke noe bedre. Jeg håper dette kan være til hjelp og rydde litt opp i kaoset og redselshistoriene som har vært den siste tiden

Stein.A.

I 1996 hadde vi i Norge ca 5-600 gauper, trodde vi. Nyere forskning har vist at det kun var 400-500 individer. Man har etterhvert lært seg og føre statestikk på en bedere måte og NINA har fylt inn gammle tall med ny viten å kommet frem med det siste overslaget. Dette betyr at stammen i 1996 faktisk ikke var overlevelsesdyktig på lang sikt, noe som er grunnlaget for og dele ut fellingstillatelser etter § 1 i forskriftene om forvaltning av gaupe

§1

Formålet med denne forskrift er å sikre overlevelsen av bestander av bjørn, jerv, ulv og gaupe på lang sikt. Innenfor denne ramme skal det arbeides for at de skader disse rovviltartene volder for bufe- og tamreinnæring blir minst mulig. Forvaltningen skal være differensiert slik at hensynet til vern av rovviltbestandene og hensynet til beitebruk vektlegges forskjellig i ulike områder og for de ulike rovviltarter

At man gjør en feil og at gammle beregninger ikke stemmer har man opplevd før men

i stedet for å forvalte den på en skikkelig måte nå, har staten delt ut jaktlisenser over en lav sko. På seks år er gaupebestanden nesten halvert i Norge. I dag kan man telle ca 320 individer igjen. Leveområdet til gaupa er over hele landet med unntak av Sogn og Fjordane, Hordaland og Vestfold, som pr i dag ikke har kjente forekomster av reproduserende gaupe. Et gauperevir for en familiegruppe (hunngaupe med unger) er ca 500km2 og hanngaupa ca tre ganger så stort. Gaupa har en stor grad av territorialitet mellom individer av samme kjønn, noe som sammen med store leveområder bidrar til lav tetthet på omtrent 0,3 til 1 individ pr 100km² . Gaupa er ikke det rovdyret som skaper størst konflikt med husdyr, så den eneste grunnen til og skyte den er total mangel på kunskap hos de som forvalter rovdyrene i Norge eller et sterkt press fra jegerorganisjasjonene. Det er i år delt ut fellingstillatelse på 85 dyr under lisensjakta som starter 1 februar, ved siden av dette kommer at vi har felt 268 gauper de siste tre årene. Når årets gaupe jakt er slutt vil vi ha en stamme på ca 235 dyr igjen i landet. Dette er overhodet ikke en holdbar situasjon på sikt. Gaupa ligger under liste III i Bernkonvensjonen, men burde med umiddelbar virkning flyttes opp til liste II over totalfredete arter. Gaupa er det rovdyret med størst reproduksjons- evne i Norge,  men selv med en totalfredning vil det ta minst syv år før den er på et levedyktig nivå på lang sikt.

Overlevelse for gaupe på lang sikt betyr faktisk å få stammen opp i over 500 individer, og det igjen betyr total fredning i minst syv år. Istedet for å dele ut jaktlisenser på en truet art er det på tide man prøver andre metoder for å minske tapet av sau på beite. Det er flere måter å gå fram på som faktisk har vist seg å være efektive. Her kan nevnes tidlig inntak av sau medio august, sau på innmark, vokterhund eller vokterlama og gjeting. Alle disse tiltakene har vist seg å være effektive for å minske tapstall, men man sitter med en følelse av at sauenæringa heller vil ta tapene enn og prøve noe nytt. Man kan jo spekulere i om det er for å ta fokus vekk fra de 100.000 sau som dør av helt andre grunner enn rovdyr ute på beite hvert år. Disse dyrene lider ofte mye mer enn de som gaupa tar, den er tross alt enn efektiv jeger når den først tar et dyr. Mon tro hva som er best, et raskt  bitt  og døden på 20 sekunder eller å tørste sakte ihjel mens ravn og kråker hakker i deg ?

Hvis Norge skal ha noen som helst troverdighet som natur-og miljønasjon, må vi ha total stopp i lisensjakt på gaupe nå, samt at andre tiltak blir prøvd før man deler ut skadefellingstillatelser.

Stein Arnesen.