Vi viser til høringsdokumentet og vil med dette komme med enkelte innspill til konsekvensutredningen

3.1 Kort historikk

i den korte historikken ser vi at mengden søppel har fordoblet seg i konsesjonssøknaden fra 1990 og frem til i dag. Vi vet også at søppelforbrenning er den faktoren som truer med og ødelegge EU`s forsøk på avfallsreduksjon.

Forbrenning er ikke veien og gå i et samfunn som trenger reduksjon i avfallsmengden

3.3 Relevante planer og vedtak

 Å starte et forbrenningsanlegg er ikke forenlig med at avfallsminimering som er kommunens overordnete mål, snarere motsatt. Med kildesortering og gjenvinning samt biogass anlegg vil ikke behovet for et forbrenningsanlegg være tilstede.

Angående kommunestyrets vedtak, pkt 2

Hvis Tromsø kommune ønsker og være en foregangs kommune innen klimagasser og energi, samt for utfasing av fossilt brennsel til varme har de full støtte av  Naturvernforbundet, så lenge det ikke innbefatter et forbrenningsanlegg. Utbygging av vannbåren varme kan gjøres uten forbrenningsanlegg. Utfasing av fossilt brennsel kan gjøres med eksempelvis varmepumper samt andre tiltak. En reduksjon av strømforbruket vi har i Norge i dag bør og må gjennomføres, men uten et forbrenningsanlegg. Hvis kommunen vil gå i bresjen for en redusering av strømforbruk i det offentlige samt hos private vil selvsagt Naturvernforbundet applaudere det.

Troms Fylkeskommunes handlingsplan for klima og energi (/2/)

I Troms fylkeskommunes handlingsplan for klima og energi kan vi lese om følgende hovedmål for kapitlene om hhv. Avfall og energi:

-          Avfallsmengden skal reduseres og gjenvinningsgraden av material og energi skal øke. Sluttbehandling av avfall skal skje på en helse- og miljøforsvarlig måte

-          Energiforbruket skal reduseres og bruken av nye, fornybare energikilder øke. Avhengigheten av elektrisitet til oppvarming skal reduseres.

Slik Naturvernforbund ser det, peker begge disse målsettingene mot etablering av et forbrenningsanlegg. Vi vet alle at et forbrenningsanlegg gjerne øker avfallsmengden, noe som direkte er imot fylkeskommunens målsetning. Forbrenningsanlegg minsker også gjenvinningsgraden av avfall, dette er også i mot fylkeskommunens langsiktige mål. Når det gjelder energi er et forbrenningsanlegg ikke fornybar energi og derfor ikke i satsingsområdet. Når det gjelder redusering av energi finnes det helt andre veier og gå en etablering av et forbrenningsanlegg.

det bør utredes hvorvidt det kan bygges et utråtningsanlegg for behandling av det våtorganiske avfallet. Dette vil føre til en hygienisk nedbrytning av avfallet, muligheter for energiutnyttelse av den gassen som dannes,  og dannelse av et restprodukt som kan brukes som jordforberdningsmiddel eller lignende. Dette vil være i tråd med kommende EU-direktiv og signalene fra energi- og miljøkomiteen, og åpne for tilførsel av ny energi til fjernvarmenettet.

det bør utredes hvorvidt mengden rent treavfall i regionen åpner for økt bruk av biobrensel i stedet for avfallsforbrening

Tromsø kommune husholdningsavfall 2005

I 2005 er restavfallet ca 54% av den totale mengden husholdningsavfall

Tall fra SSB viser følgende sammensetting av avfall (samlet for nærings- og husholdningsavfall) på nasjonalt nivå

Vi mener dette må danne utgangspunktet for diskusjonen om det er et reelt behov for et forbrenningsanlegg. Metaller, glass og ikke-brennbare andre materialer kan holdes utenfor siden dette ikke brenner.

Videre bør spesialavfall ikke inkluderes i konvensjonelle forbrenningsanlegg.

For papp og papir mener vi det er realistisk å operere med en gjenvinningsprosent på 80%.

En tilsvarende gjenvinningsprosent er antydet som optimal for plast av Stiftelsen Østfoldforskning.

Våtorganisk avfall bør i utgangspunktet heller ikke brennes p.g.a. lav brennverdi, og et kommende EU-direktiv legger opp til krav om utsortering av våtorganisk avfall. Våtorganisk avfall bør som tidligere nevnt brukes i et utråtningsanlegg.  I innstillingen fra energi- og miljøkomiteen om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand (Innst.S.nr.295 (2000-2001)) heter det også at ”Flertallet (…) mener det (målet om høy gjenvinning av våtorganisk avfall) bør konkretiseres og i prinsippet være 100 % slik at intet våtorganisk avfall forbrennes. Bakgrunnen er at energimengden for det første er liten, og at store mengder fosfor brukes i kunstgjødsel. Dette er næringsstoffer som bør tilbakeføres til naturen. Matjorda begynner allerede å bli utarmet og innholdet av organisk materiale og næringsstoffer i matjorda er synkende.”

Den siste store kategorien er da treavfall. I dag går 31% av dette til materialgjenvinning. Det er også naturlig å tro at deler av det resterende enten kan materialgjenvinnes eller er av en slik kvalitet at det kan brennes i biobrenselanlegg siden nesten 70% av den totale mengden er produksjonsavfall og derfor høyst sannsynlig er forholdsvis rent.

Tallene vist over er beregnet ut fra nasjonale tall og er neppe helt korrekt for regionen, men de viser likevel tydelig at det tilsynelatende behovet for forbrenningsanlegg skyldes at utsortering og materialgjenvinning fungerer langt fra optimalt. Vi vil derfor understreke behovet for en analyse av avfallsmengdene og sammensettingen av denne i regionen, og at det ikke blir gitt noen konsesjon til  forbrenningsanlegg uten at det kan dokumenteres et meget sterkt reelt behov for det uten at avfallsproblemet kan løses på annen måte.

Oslo kommune publiserte disse tallene i 2003, som det fremgår av tabbelen er det svært lite som ikke kan gjenvinnes. Det som eventuelt ikke kan gjenvinnes er avfall av en slik type at det ikke går inn i et forbrenningsanlegg.

Spørsmålet er nemlig ikke hva som kan gå til forbrenning, men hva som bør gå til forbrenning. Dette dreier seg om vidt forskjellige mengder. Gjennom en utstrakt bruk av take-back systemer og utvidet produsentansvar for næringslivet, mer fokus på gjenbruk systemer, bl.a. for møbler og tekstiler og bedre innsamlingsordninger, kan mengden som går til sluttbehandling reduseres dramatisk.

5.1 Utslipp til luft

Se punktet 5.4 uhell og overutslipp

Vi registrer at man ikke finner det nødvendig å foreta noen fohåndsmålinger av dagens luftkvalitet på de forskjellige lokalitetene. Forbrenningsanlegg slipper ut blant annet svevestøv, NO_X, SO₂, dioksiner, bly og kvikksølv til luft.

Man har bare gått ut fra at bakgrunnskonsentrasjonen  av tungmetaller er lav. Det er ikke foretatt noen målinger.

Dette er vil være meget beleilig i ettertid, når de første målinger blir tatt og det ikke finnes noe referansemateriale

Det hjelper lite at forbrenningsanlegg har et lavere utslipp av eksempelvis dioksiner enn skip, vedfyring etc når forbrenningsanleggets utslipp kommer i tillegg til disse. Utslippene blir da større enn hva vi har i dag uansett hvordan man ser på det

5.4 Uhell og overutslipp     

Driftserfaringer fra andre forbrenningsanlegg viser at de fleste har utslipp over det tillate flere ganger i året. Hva er det som gjør at Tromsø plutselig skal kunne drive innenfor de rammene som er satt?

I et forbrenningsanlegg går avfallet gjennom prosessene tørking, avgassing, forbrenning, nedbryting og oppbygging av kjemiske komponenter. Alt som kommer inn i et forbrenningsanlegg kommer ut igjen gjennom en av de tre utslippsstrømmene: som slagg/bunnaske, i rensemedier eller som utslipp til luft. Reststoffene kan belaste både jord, luft og vann (ved våte rensetrinn) med forurensende komponenter. Utslipp til luft vil bl.a. være svevestøv, NO_X, SO₂, dioksiner, bly og kvikksølv. Myndighetene har i dag fastsatt grenseverdier for utslipp til luft av ulike stoffer. Under forbrenning dannes nærmere 2000 ulike stoffer, men under 20 parametre blir målt og kontrollert.

5.5.3 Angående Aske og renserester

Aske og renserester fra røykgasser har høye konsentrasjoner av miljøfarlige komponenter. Disse må håndteres som farlig avfall. Brenningen reduserer avfallets volum og vekt før reststoffene deponeres. Ca. 20 vektprosent av avfallet blir igjen som restprodukter. Dette avfallet havner delvis på vanlig deponi (slagg/bunnaske) og delvis behandles det som spesialavfall (det som er oppsamlet i rensemediene). Et forbrenningsanlegg vil derfor ikke kunne erstatte deponering, fordi reststoffene etter forbrenningsprosessen blir deponert

En transport av disse fra Tromsø til Langøya eller Mo i Rana vil medføre en risiko for uhell.

Naturvernforbundet mener søppelen bør taes hånd om der den produseres. Dette betyr i klarspråk at vi er imot import av en annens kommunes søppel. Slik import stimulerer ikke til avfallsminimering. Et forbrenningsanlegg i Tromsø måtte i såfall kun være for kommunens innbyggere eget søppel og da bare baseres på den lille rest som ikke kan gjenvinnes. Ved import av avfall har man også et transport spørsmål. Dette vil medføre økt utslipp av avgasser samt økt tungtransport på veinettet og hva dette vil føre med seg.

5.6 Transportsystem og trafikk

Avfallet fra Tromsø kommune vil ikke medføre særlig stor forandring i forhold til i dag, siden dette uansett må transporteres innenfor kommunen, selv om vi skulle velge et søpplesorteringsalternativ for resirkulering. De 35.000 tonn med søppel som Tromsø vil importere i forbindelse med et forbrenningsanlegg vil medføre en større trafikk av tunge kjøretøyer inn mot kommunen med alle de uheldige konsekvenser som dette vil medføre.  Vi snakker da ikke bare om økningen av trafikk like ved et eventuelt forbrenningsanlegg, men om økningen av tungtransport i Troms og Finmark fylker som helhet. Antall mil som vil bli kjørt ekstra og en eventuell risikoøkning p.g.a dette for andre som befinner i eller ved veiene som blir berørt. Vi kan ikke se at dette har vært noe tema i høringsuttalelsen overhodet. 

Norges Naturvernforbund er skeptisk til å brenne avfall av flere grunner:

Et av de største miljøproblemene vi står ovenfor i dag er de enorme mengdene avfall som produseres. Ved etablering av forbrenningsanlegg vil initiativene til reduksjon av søppelproduksjonen hindres. Er det først investert i et anlegg, vil det være ønskelig at det skal gå økonomisk rundt ved å tilføre avfall. Avfallsforbrenning hindrer av samme årsak kildesorterings- og gjenvinningsordninger. Kommunene bindes opp til leveringskontrakter over et lengre tidsrom. Avfall som kan brukes om igjen må ikke brennes, men bli sett på som ressurser! Dette gjelder blant annet ulike papir- og kartongtyper, plast, våtorganisk avfall, tekstiler, samt glass og metall.

Avfallsforbrenning er bedriftsøkonomisk svært gunstig siden hovedinntektskilde er betaling for brensel, og ikke den energien som produseres. Dette fører til flere helse, miljø og samfunnsøkonomiske uheldige forhold. Blant annet at det vil være gunstig å ta inn tungt avfall som for eksempel den våtorganiske fraksjonen. Våtorganisk avfall har ingen brennverdi og i tillegg kan saltet i maten føre til dannelse av dioksiner. Siden dette avfallet er vått senkes temperaturen i ovnen, slik at det er mulig å mate ovnen med flere tonn per år enn med godt brensel.

Det er usikkerhet knyttet til fastsettelsen av grenseverdier for utslipp, fordi man vet for lite om stoffenes langtidsvirkninger på helse og miljø. Større anlegg fører til at søppel fraktes over store avstander, og utslippsbelastningen blir konsentrert i et mindre område rundt anlegget. Det er dessuten store svakheter og mangler ved uslippsmålinger fra forbrenningsanlegg. Kun et fåtall stoffer måles kontinuerlig, mens andre måles ved forhåndsvarslede, årlige besøk av SFT. Siden målingene er forhåndsanmeldt i god tid, gir det muligheter for å finjustere og "trimme" anleggene.

Et paradoks er at jo mer man renser røykgassen, jo mer havner i rensemediene. Problemene er med andre ord ikke borte selv om renseteknikken blir bedre - det er bare forflyttet. Ved tilførsel av sur nedbør til deponiene for restprodukter vil tungmetaller og andre miljøgifter i slagget/asken over tid kunne følge sigevann ut i miljøet.

Avfallsforbrenning konkurrerer ut nye, fornybare energikilder. Brenning av avfall gir billig energi, og hindrer framveksten av for eksempel bioenergi.