Vi har fire forskjellige typer med gaupe på jorda. Det Euro-asiatiske gaupa Lynx-lynx. Det Iberiske gaupa Lynx Pardina(verdens mest truede kattedyr), den Canadiske gaupa Lynx Canadensis (lever i nordlige USA og Canada) og tilslutt rødgaupa Lynx Rufus som har en sydligere utbredelse i det nordlige USA. Den lever fra sør i Canada til nord i Mexico.

En art som den euro-asiatisk gaupa som har så stor utbredelse finnes det fleregenetiske variasjoner.

Det finnes ingen enighet om hvor mange underarter den skal deles opp i men på I von Arx et al (2004) beskrives ni underarter. Har i Skandinavia lever nominatformen Lynx lynx lynx.

Selv innen denne underarten finnes det forskjellige genvarianter.

Eli Rueness, forsker ved Biologisk institutt ved universitet i Oslo, sier vi har tre forskjelige ulike genetiske variasjoner i Norge (http://www.nrk.no/programmer/tv/schrodingers_katt/1.1851438). En i Nord_Norge, en i Midt-Norge og en i Sør-Norge. Eli Rueness mener den genetiske variasjonen er veldig lav hos gaupe i Skandinavia. Derfor er det uhyre viktig og bevare alle tre gruppene. Mest truet er den Sørlige variasjonen. Situasjonen for den sørlige variasjonen blir ikke bedre av at den faktisk er mest utsatt for ulovelig jakt(se rapport fra Møte hos fylkesmannen i Østfold 08.04.08). I følge Morten Kjærstad i DN finnes det ca 300 gauper i Norge etter siste jaktår. Dette er alt for lite til å kunne ta vare på den genetiske variasjonen.

Bevaringsrelevant genetikk

Genene hos et individ sitter i par på et s.k Locus(de sitter mitt mot hverandre på hvert sitt kromoson av samme kromosonpar, derav de to delene av gen-parret kalles alleler, et som arves av moren og et som arves av faren. De to alleler i hvert gen-par kan være likedan eller ulike, et gen-par eller locus som har to ulike alleler kalles heterozygot, et som har to identiske alleler kalles homozygot.

Et individs heteryzygotigrad er således den andelen av de undersøkte gen-parene hos individet der de to allerra er ulike. Jo høyere andel av gen-par hos et individ som er heterozygote, jo mer genetisk variasjon finns det hos det individet.

Den gjennomsnittlige heterozygotigraden hos individene i en population er således et mål på genetisk variasjon hos populationen En annen måte å måle den genetiske variasjonen i en populasjon er å undersøke hvor mange ulike alleler det finnes i populasjonen i gjennomsnitt for et utvalg undersøkte loci. Et enkelt individ kan jo bare ha to alleler på hvert locus, men i populasjonen kan det finnes flere alleler en to, iblant 10-15 stk for et bestemt locus. Jo flere alleler det finnes i populasjonen, jo høyere genetisk variasjon har den.

Ved en undersøkning av den genetiske variasjonen hos den Skandinaviske gaupepopulasjonen, viser det seg at den er noe lavere en morsvarende hos et kombinert matriale fra Finland/Baltikum(Helleborg et al. 2002)    

Gjennomsnittlig heterozygotigraden beregnes over 11 mikrosatellit-loci hos 196 Skandinaviske gauper var 0,51 mens den hos 80 Finsk/Baltiske gauper var 0,61. Gjenomsnittlig antall alleler for disse loci var signifikant lavere for den Skandinaviske populasjonen(4,2) sammenlignet med den Finsk/Baltiske(5,3)

Man kunne dessuten i rapporten til rovdyrutredningen i 2006 påvise et eneste mitokondrie-haplotyp hos den Skandinaviske gaupa(det finnes bare et haplotyp per individ, og den arves kun i hunlinjene, altså mor til datter. Sønnene får samme haplotyp som moren, men fører den ikke videre.)

Samme haplotyp var også den abselutt vanligste typen i Finland men en frekvens på 90%. Hos de Finske gaupene fant man også to andre typer i en lav frekvens (8% respektiv 2%), og hos den Baltiske gaupa yteligere en fjerde type. Man fant også relativt stor genetisk variasjon mellom de ulike delene i Skandinavia, som medførte at man etter en analyse av 303 gauper (Rueness et al.2003) hevdet at det var typer genetiske populasjoner, etter en nord-sør gradient. En i syd-Norge en i sentrale Skandinavia og en i nord-Norge/Finnmark.   

Den Skandinaviske gaupe polulasjonen er altså genetisk skilt fra den Finske. Flere av de alleler som finnes i den Finske populasjonen mangler i den Skandinaviske populasjonen, mens nesten alle de Skandinaviske alleler finnes i den Finske populasjonen. Dette er typisk for en delpopulasjon som har vært skilt fra morpopulasjonen. Historiske data indikerer at det genetiske utbytte mellom Skandinavia og Finland/Russeland har vært brutt i omtrent 100år.

Rueness fant kun tre individer i Skandinavia som kunne være første generasjons imigranter fra den mer Østlige populasjonen.

Reproduksjon, spredning og dødlighet

Gauperhunner starter med å reprodusere seg ved 2års alderen på steder hvor de har god fødetilgang. I Nordlige områder eller steder hvor det er knappere med mat starter de ikke før de er tre år gammle   

Kullstørrelsen er på 1-4 unger avhengig av morens kondisjon. Snittet ligger et sted mellom 2,4 og 2 unger.

Ungene følger moren til til de er 9-10 månder gammle, men noen ganger ytteligere noen månder.

Straks etter at de har forlatt moren starter de jakten på et eget etableringsområde. Hunungene etablerer seg gjerne svært nær morens revir. I Bergslagen, Sverige fant man at 7-av 16 hunner etablerte seg mindre enn 25km fra morens revir.

De unge hannene vandre ofte lenger før de etablerer seg. Man har eksempler på at de har vandret 450km.

Middelavstanden for hunner i Bergslagen, Sverige var 38km, motsvarende for hanner var 180km.

Dødligheten for ungene det første leveåret er 30-70%. Mye av denne dødligheten intreffer tidlig. Årsakene er ukjente, men innebefatter antagelig underærnæring, sykdommer og predasjon.

Hos ettåringer ligger dødligheten på 20-50% og hos voksne er den årlige dødligheten 10-20% . Hos de to siste kategoriene utgjør legal og illegal jakt mellom 50-90% av den totale dødligheten.

Den potensielle årlige tilveksten uten jakt ville ha ligget på 21% i Sarek, 19% i Hedmark og 33% i Bergslagen. Den virkelige tilveksten inklusiv legal og illegal jakt ligger bare på 7% i Sarek, 1% i Hedmark og 19% i Bergslagen.

Man regner med at mulighetene for at en gaupe blir skutt illegalt ligget et sted mellom 6-14%. I Sverige regner men med at et sted mellom 100 og 150 gauper blir skutt illegalt hvert år.

Av data som omhandler dødlighet og reproduksjon fra Norbotten, har man omtrent denne stammen av gauper om vinteren: 47% hanner, 31%hunner uten unger og 22% hunner med unger.

Vi har i Norge ca 74 familiegrupper. Det vil da bli født et sted mellom 148 og 177 unger. Hvis vi regner ut fra et snitt her har vi 163 unger. Av disse vil ca 80 unger bli et år gammle. Av disse vil et sted mellom 40 til 64 oppleve å bli to år gammle. Noen av disse vil reprodusere seg dette året men mange vil ikke starte før de er tre år gannle. Etter tre år vil ca 32 til 58 av disse ungene leve.

I gjenomsnitt kan man vel si at den norske gaupe populasjonen vil øke med ca 45 dyr i året.

Gaupa er en regelmessig predator på  mindre rovdyr. Spesielt på rødrev har man godt forskningsmatriale her. Predasjonen på rødrev vil enkelte stede kompensere for gaupas predasjon av rådyrstammen (Helldin 2004) Det finnes også belegg for at harestammen kan øke når gaupa kolonisere nye områder og revstammen minsker (Helldin 2004)  Som alle andre store rovdyr har gaupa betydning for andre arter av rovdyr, som eksempelvis fjellrevog en mengde åtseletende fuglearter, først og fremst rov og kråkefugler men også småfugler, samt en stor mengde insekter.

Utbredelse av gaupe i Fennoskandinavia

I Finland finnes gaupa i faste stammer i nesten hele landet sør for reinområdet, men med visse luker i sydvestere Finland. I det Finska reinområdet som dekker ca den nordere tredjedelen av Finland, er det bare sporadiske forekomster. I Norge finnes gaupa over hele lande med untak av vestlandet og sørlandet, men de fleste steder er tettheten veldig lav På Hardangervidda og i høyfjellsområdene finnes det kun streifdyr. I Norske Finnmark er forekomsten sporadisk.  

I Sverige finnes ynglende gauper spred over hele landet, med untak av visse luker i østre Norbottens skogsland, samt i høyfjellsområdene, i hele Svealand og i nordere Götaland. I de senere årene har man fått en del luker i ytbredningen av ynglende gauper i rådyrsfattige områder i sør Norrlands innland hvor det heller ikke finnes rein, samt i deler av Nordere Svealand, eksempelvis granskogene mellom Dalarna og Värmeland

Aktuelle populationsfakta

Det totale antallet gauper av arten Lynx lynx i verden er ikke kjent, men ligger på minst 30.000 individer. I Europa utenom Russeland regner man med at det finnes 7000-9000 gauper. De fleste finnes i tre store populasjoner. Den Fennoskandinaviske på ca 2700 dyr. Den Baltiske som innebefatter Hviterusseland og østre Polen, på 2000 dyr og den Karpatiske som muligens består av 2800 dyr, men dette tallet stilles det spørsmål om(Von Arx et al 2004)

Den Fennoskandinaviske er delt i to adskilte deler, Finnland med ca 920-940 individer og den Svensk/Norske med henholdsvis 1300-1500 og 380. Det er som sagt også en genforskjell mellom disse to delene i Fennoskandinavia.

Den Svensk/Norske kan altså på nytt deles i tre forskjellige deler. En i Nord-Norge/Nord-Sverige, en i Midt-Norge/Nord og midt Sverige og en i Sør-Norge/Sør-Sverige. Eli Rueness mener den genetiske variasjonen er veldig lav hos gaupe i Skandinavia. Derfor er det uhyre viktig og bevare alle tre gruppene. Denne gruppen består av 1700-1900 individer. Når man trekker fra alle eventuelle dødsårsaker inklusiv legal og illegal jakt har denne skandinaviske gaupestammen en tilvekst på ca 9% på årsbasis.

Gaupas tilstand

Europas gaupestamme har gått tilbake i hele Europa og sansyneligvis også Russeland i de siste århundrene. Bunnen ble nådd rundt 1960 tallet. Da fantes en liten stamme i Skandinavia samt i Russeland og i de Baltiske statene samt Karpatene og sødre Balkan. I Finland var gaupa helt borte.

På slutten av 1960 tallet reetablerte gaupa seg i Finlan gjennom innvandring fra Russeland. Trenden i Europa vendte også på denne tiden og gaupa begynte å øke i antall. Gaupa begynte å ta tilbake sine gammle leveområder gjennom tilvekst og spredning.

Den tilveksten man så på 1980 og 1990 tallet har likevel stangnert og i de seneste årene har den til og med minsket. Av de tre store populasjonene i Europa ser man nå en stagnasjon i den Fennoskandinaviske og den Karpatiske samt en nedgang i den mellomliggende Baltiske. Den eneste populasjonen i vekst er for øyeblikke den i Jurabergen på grensen mellom Sveits og Frankrike.

Den skandinaviske gaupa burde i skandinavia få et bedre vern enn hva den har i dag. grunnen til dette er at man er nødt til å telle med alle individene i begge land for å få en levedyktig polulasjon.

Arten Lynx lynx er ikke i dag akutt truet i verden eller i Europeisk sammenheng. Dette er selvsagt hvis man teller med alle populasjonene. Problemet er at disse er geografisk oppdelt med liten eller ingen muligheter til å ha kontakte med hverandre. 

Ikke engang den Svenske populasjonen, som er den største, vil være levedyktig på lang sikt etter dagens kriterier.

I den Svenske rødlisten fra 2005 er gaupa klasifisert som "sårbar" (eng. "vulnerable"). Dette er den nest laveste hotklassen. Klassefiseringen er gjort etter kriteriet D1, dvs. < 1000 kjønnsmodne individer. Det er tvilsomt om gaupa burde komme inn under dette kriteriet. En gaupestamme på 254 familiegrupper i Sverige under sdenvinteren 2006 tilsvarer mellom 1300 og 1500 individer.

I Januar/februar består en populasjon av ca 25-30% årsunger, 15-20% toåringer og 50-60% treåringer eller eldere(voksne individer)(Andrén et al. 2002).

254 familiegrupper motsvarer da 350-450 årsunger og de resterende 1000 individene

er to år eller eldere, og derfor idetminste potensielt kjønnsmodne. Men med tanke på at omregningen fra antall familiegrupper tilo antall individer har en viss usikkerhet, samt at ikke alle toårs gammle hunner forplanter seg, kan man ikke anse at kriteriet D1 er oppfylt ut fra den Svenske populasjonen alene.

Det finnes også genetiske data som viser en begrensning mellom de nordlige og de sørlige delene

En sårbarhets analyse av utdøingsrisikoen for en gaupastamme på 1000 individer, viser at denne er veldig lav. Mindre en 1% risiko på 100år(Andrén och Liberg 1999)

men det er om man ser bort fra de genetiske aspektene.

En tidligere sårbarhetsanalyse som innebefatter de genetiske riskene, viser til gaupastammens store følsomhet for økt dødlighet, og rekomanderer at den Svenske stammen bør få vokse til 2000 eller helst 3000 individer for å ha overlevelsesmuligheter  på lang sikt (Kontio 1998)